-
I henhold til deres funksjoner kan varmestabilisatorer deles inn i tre kategorier:
Hovedvarmestabilisatorer (f.eks. blysalter, metallsåper, organiske tinnforbindelser)
Hjelpevarmestabilisatorer (f.eks. epoksider, fosfitter, polyoler)
Sammensatte stabilisatorer (kombinasjoner av hoved- og hjelpestabilisatorer)
-

I. Hovedvarmestabilisatorer
-
Disse inkluderer først og fremst blysalter, fettsyremetallsalter og tinnorganiske forbindelser.
1. Blysalter: Disse inkluderer alle blysalter unntatt blysåper, hvorav de fleste inneholder blyoksid (PbO). Blysaltstabilisatorer er de mest brukte og effektive stabilisatorene for PVC, selv om de er uegnet for gjennomsiktige produkter. blysalter er svært giftige, så de brukes gradvis ikke lenger.
2. Metalliske såper: Dette er hovedsakelig metallsalter kombinert med fettsyrer. Den generelle formelen er (RCOO)nM. I tillegg til å reagere med HCl, er deres hovedfunksjon å erstatte aktive allylkloratomer. Metallsåper gir generell stabilisering, er gjennomsiktige og kan være enten giftig eller ikke-giftig. De brukes sjelden alene og kombineres ofte med andre stabilisatorer, hovedsakelig i myke PVC-produkter.
3.Organotinforbindelser: Disse har den generelle formelen RmSnY4-m (der R er en alkylgruppe og Y er koblet til Sn gjennom et oksygen- eller svovelatom). Organotinnstabilisatorer faller inn i tre hovedtyper basert på Y-gruppen: fettsyresalter, maleater og tiolater. Organotinnforbindelser er svært effektive stabilisatorer, egnet for gjennomsiktige produkter, og tilgjengelig i giftfrie versjoner. Imidlertid er de relativt dyre.

II. Ekstra varmestabilisatorer
1.Epoksidforbindelser: Hvis du leter etter definisjonen av epoksider som også refereres til som epoksidforbindelser, tjener de på industrispråket som hjelpestabilisatorer for PVC. Mens soepoksidforbindelser også forbedrer varme- og værbestandigheten til hovedstabilisatorene. Per definisjon er epoksider klassifisert i myknertype og harpikstype. Når det gjelder myknertype, er de vanligste epoksiderte soyaolje, linolje, sammen med forskjellige estere inkludert butyl eller oktyl fra epoksidert stearat. Når det gjelder harpikstypen, er hovedrepresentantene epiklorhydrin bisfenol A epoksyharpiks.
2. Fosfittforbindelser: Det finnes flere varianter av fosfittforbindelser som inkluderer trialkylfosfitter, triarylfosfitter, blandede alkylarylfosfitter, tritioalkylfosfitter, difosfitter, polymere fosfitter, etc.
3. Organiske fosfitter: Organiske fosfitter som brukes som peroksidnedbrytere, har en unik funksjon og er teknologisk avanserte hjelpeantioksidanter i polyolefiner, syntetisk gummi og kompleksdannende midler i pvc. Følgelig, når de kombineres med metallbaserte stabilisatorer, immobiliserer de metallioner som er ansvarlige for katalytisk ødeleggelse, og forbedrer dermed vær- og varmestabiliteten til pvc.
4. Polyoler: Polyoler tilhører klassen av forbindelser som er flerverdige alkoholer og estere som er mer sannsynlig å forbedre den termiske stabiliteten til pvc. Under tekniske forhold kan polyoler også forbedre PVC-fargestabiliteten og vil sannsynligvis ha en rolle i absorpsjonen av urenheter og dermed redusere katalytisk nedbrytning og ledningsevne. Hovedtyper inkluderer pentaerytritol, xylitol, mannitol og sorbitol

III. Kompositt varmestabilisatorer
Komposittstabilisatorer for PVC inkluderer vanlige typer som kalsium-sink, blysalt, barium-kadmium-sink og organiske tinnkomposittstabilisatorer.
Fordeler med komposittstabilisatorer: De er svært kompatible med harpiks, gir god gjennomsiktighet, motstår nedbør, spres lett, er enkle å måle og gir utmerket prosessytelse.
Utviklingstrender innen varmestabilisatorer for PVC-materialer
Utvikling av lavtoksisitet og ikke-giftige varianter
Utvide utviklingen av organiske tinnstabilisatorer
Forsøker aktivt fremskritt innen organiske hjelpevarmestabilisatorer























